Ingen veier fører til Buhera

Januar 2020 

Bli med oss på vår reise til Buhera et ruralt område i Zimbabwe. Her i Buhera-regionen lages de vakre og unike Buhera-kurvene du finner hos Savannen. Kurvene lages av flettede røtter, et gammelt håndverk som er nedarvet gjennom generasjoner. Nå er kunnskapen om hvordan Buhera-kurvene i ferd med å dø ut og Hildegunn har brukt mye tid på å spore håndverket for å finne kvinner som behersker teknikken med å lage disse helt spesielle kurvene. Vår road-trip i Zimbabwe har tatt oss til steder som Binga, Victoria Falls, Hwange, Bulawayo og Buhera, og jeg som skriver dette, jeg er mannen til Hildegunn og henger med som sjåfør og fotograf. 

Å reise i Zimbabwe krever god planlegging, landet lider under mangel på kontanter og drivstoff, noe som krever at vi alltid tenker lenger en neste bensinstasjon. Vi risikerer at vi må innom både tre og fire bensinstasjoner før vi finner en stasjon med drivstoff, så en ekstra 20 liter med bensin er alltid med. Hildegunn har planlagt reisen til Buhera i måneder for å finne noen som lager Buherakurver og for å komme i kontakt med folk som kan hjelpe oss med å finne fram i de rurale områdene. Det vi er helt sikre på er at det kommer ikke til å være skiltet vei dit vi skal. Kvelden før avreise sitter vi i hagen på et idyllisk AirBnB vi har funnet i Zimbabwes nest største by, Bulawayo. 

 

Turen fra Bulawayo til Buhera skal, etter våre beregninger, ta fire til fem timer. Kartet forteller oss at den siste time kjører vi på grus- og leireveier med varierende standard. Ettersom januar er regntid, rett nok har det vært tørt som sommer så langt, kan været skifte på bare noen få minutter og veier blir til elver med gjørme glatt som is. For å være på den sikre siden beslutter vi at avreise blir i god tid før soloppgang klokken 0600.  

Alarmen på mobilen vekker oss litt over klokken fem, strømmen i byen er stengt av om natten og hodelyktene Hildegunn har vært klok nok til å pakke, kommer godt med når vi skal finne fram til baderommet på andre siden av gårdsplassen. I min verden finnes det ikke noe bedre en nytraktet kaffe på termos og frokostmatpakke på road-trip med kjæresten. Leiebilen vi hadde bestilt, en 4x4 Landcruiser, viste seg å være en Honda civic med forhjulsdrift. En super bil i byen, men ikke det ideelle kjøretøyet for å ta seg fram i rurale strøk i Zimbabwe. Men det glemmer vi fort når vi legger inn femte gir og suser over de afrikanske slettene akkurat i det solen bryter horisonten og den kjølige natteluften jages vekk av en ny dag med intens varme. Det viser seg at vi bare fikk et par timer med asfalt før vi svingte av på støvete vaskebrettveier hvor din og min side av veien var byttet ut med anarki og alle velger det beste sporet.

Vi raser gjennom et landskap som skifter fra savanne til krattskog og når vi nærmer oss Buhera kjører vi gjennom et eventyrlignende landskap med høye kaktuser og enorme steinblokker som er stablet opp på hverandre. Synet av disse enorme steinformasjonene som tårner som skulpturer er noe av det mest fascinerende jeg har sett. Hvordan kan det ha oppstått? Er det menneskeskapt, eller finnes det naturkrefter som varsomt og med en utrolig evne til å balansere har laget disse uvirkelige stablene med stein? 

 

Vi har nå kjørt syv timer i strekk og vi begynner begge å lure på om vi har kjørt for langt. Hildegunn tekster ivrig med vår guide Charlie som aldri kom til Bulawayo ettersom han satt i en uendelig firedagers kø ved den Sør-Afrikanske grensen. Charlie sender en tekst som sier noe slikt: Dere skal kjøre til dere kommer til en liten landsby, der står det en mann jeg kjenner som heter Charlie, han vil guide dere siste stykke til bestemoren som lager buherakurvene. Det er bare det at vi hver halvtime kjører gjennom en landsby; tre hus, en bar og en vannpost. Så hvordan skal vi vite hvilken som er rett. Jeg kjenner på en voksende irritasjon, men sier ingen ting. Charlie forsikrer oss om at den andre Charlie vil kjenne oss igjen. Og han fikk rett, etter enda en time med veier som gir deg den berømte "african massage”, kjører vi inn i nok en landsby med tre hus, en bar og en vannpost.

Der står det en kar ved veien og vinker til oss. En blond og en rødhåret er ikke vanskelig å plukke ut i området her, Charlie signaliserer at vi skal stoppe, han setter seg i baksetet, vi hilser og han sier, ta til høyre her. Men, sier jeg, det går ingen vei til høyre?! Charlie ler og sier; det går bra, ta til høyre. Jeg ser ingen hjulspor og nøler litt når jeg svinger ned i grøften. Vi kjører over noen jorder, krysser et uttørket elveleie, gjennom et kratt. Charlie har tatt ansvar som guide og løper nå foran bilen og peker på beste sporvalg for bybilen vår.

En liten halvtime senere svinger vi inn mellom et murhus og to stråhytter. Slitne etter åtte timer i bil stiger vi ut til den mest følelsesladde velkomst jeg noen gang har opplevd. Bestemoren som har pyntet seg med sin fineste kjole kaster seg rundt halsen på Hildegunn. Alt skjer så spontant og naturlig, jeg klarer ikke holde tårene tilbake. Det er en velkomst som med all mulig tydelighet viser hvor viktig dette møte og samarbeidet med Savannen.no er for bestemoren og hennes lille familie. Selv nå klarer jeg ikke skrive dette uten at tårene kommer. 

 

 
 

Vi setter oss ned med familien og bestemoren forteller oss om hvordan hun lærte håndverket av sin mor og bestemor. Hun snakker Shona, språket til Hera, en etnisk folkegruppe i regionen, så mye av kommunikasjonen skjer med smil, engasjerte øyne og gestikulering. Vi fanges begge av en historie om livet på landsbygda i Zimbabwe. 

 

 
Når du kjøper en kurv fra Savannen blir du en del av vårt Fairtraid-arbeid. Du kan stole på at de som lager de vakre kurvene får riktig betalt og at pengene går direkte til bestemoren, hennes lille familie og andre kvinner som lager kurver for Savannen. Dette besøket alene gir bestemoren og hennes familie mer enn et halvt års inntekt.  Bestemoren er svært opptatt av å få se hvordan Savannen selger kurvene og hva kundene bruker kurvene til. Hun gleder seg stort over kundenes instagram-bilder. Det er tydelig at det gjør henne stolt av å være det viktigste leddet i et samarbeid som ender opp som vakre interiør elementer i nordiske hjem. 

 

Det har vært nok et år med sviktende avlinger så vi setter igjen en sekk med maismel. Nå skal bilen pakkes og vi klarer å få mesteparten av kurvene i bilen og på taket. Jeg må tilstå at de lokale har en egen evne når det kommer til å pakke bil, og snart er vi klar for avreise. Mørket er bare noen timer unna og jeg kjenner på en utålmodighet etter å rekke tilbake til asfaltvei før natta sluker oss. Trafikken er dødelig på natta med overlastede trailere og biler uten annen belysning en et knust blinklys.  

Denne historien ender i det vi når hovedveien, mørket er kommet og jeg gjør mitt beste for å holde følge med trafikken som dundrer gjennom natten i over 100 km/t. Det er da jeg treffer et gigantisk hull i asfalten. Det føles som om venstre forhjul rives av bilen. Jeg stopper i grøften. Heldig vis er det bare en punktering og en ødelagt felg. Det er bare en ting å gjøre, tømme bilen for kurver for å komme til reservehjulet. Livredd for trailere som dundrer forbi, en slange i gresset eller en løve på lur, skifter jeg hjulet på bare noen minutter mens Hildegunn lyser og holder vakt mot ville dyr. Tilbake på veien ser vi på hverandre og vi vet, vi bare vet, at vi begge elsker våre afrikanske eventyr.