Er du en av de som tror at en skittentøyskurv er en skittentøyskurv? En historie om da buksa ble borte.
13.05.2022
Jeg fikk lyst å dele noen tanker om vår bestselger, Savannenkurven fra Senegal, eller en historie om da buksa forsvant.
Veldig mange av våre kunder velger denne kurven når de skal ha en skittentøyskurv, det er naturlig, Savannenkurven passer perfekt til oppgaven.
Ikke for det, du kan finne mange gode og praktiske skittentøyskurver på markedet. Det finnes rimelige plastkurver og dyre merkevarekurver. Du kan finne kurvkopier produsert i Asia og du finner lekre designerkurver med ulike rom og praktiske løsninger. Alt handler om hvilket behov du har og hva som er viktig for deg. Vi i Savannen er stolte av at Savannenkurven er håndlaget av naturlige materialer og gjenbrukt plast. At Savannenkurven er ekte fairtraid, eller et rettferdig handel produkt som vi liker å kalle det, gjør at vi liker kurven enda bedre. Akkurat nå sysselsetter Savannenkurven mer enn femti kvinner i Senegal, som får betalt direkte av Savannen, det mener vi gir kurven sjel.
Men det var ikke meningen å skrive dette for å lære deg om skittentøyskurver. Tvert om, det jeg ville dele med deg er min erfaring med denne kurven. Her vil jeg advare deg om at dette blir litt personlig, bær over med meg.
Jeg er Baard, jaha tenker kanskje du, hvem er Baard? Vel, jeg er ikke så veldig interessant om jeg skal være ærlig, men for noen år siden ble jeg gift med «Savannen Karen», hun som har bygd opp Savannen AS og nå har aktive kvinnesentre i Senegal og Zimbabwe med flere på vei. Her ser du "Savannen Karen" med kolleger i Senegal:
Foto: Fra venstre, Savannen Karen sammen med Ndeje og hennes søster og datter. @photo_by_baard
Karen ble jeg altså gift med en vakker julidag. Mye spennende skjedde da vi møttes, sånn skal det jo være når to mennesker blir forelsket. Men det var en ting som jeg ikke var forberedt på da vi ble sammen. Jeg advarte deg om at dette blir personlig; det er nemlig slik at vi er særboere og har hvert vårt hus. Jeg var derfor ikke forberedt på at mitt hjem skulle endre helt karakter bare noen uker etter vi ble sammen.
Ja du leste rett, mitt «herrehjem» endret helt karakter på bare noen uker. De første kurvene kom inn i huset ganske raskt, det kjentes naturlig, en skittentøyskurv er kjekt å ha, også en mindre kurv til brød kan være praktisk. Det var bare det at en dag da jeg våknet opp innså jeg, gradvis, at noe hadde skjedd. Noe hadde sneket seg inn, kanskje ikke mens jeg sov, men svært så umerkelig.. Noe hadde sneket seg inn, kanskje ikke mens jeg sov, men svært så umerkelig. Og akkurat nå stod jeg litt morgentrøtt i krysset mellom stue og baderom, hvor jeg også kunne se inn på kjøkkenet. Det var da jeg ble oppmerksom på at jeg hadde blitt smittet, smittet av kurvbasillen som så lett kan ramme alle som kommer i kontakt med «Savannen Karen». I stuen så jeg to store Savannenkurver, en nøytral hvit og en helt magisk rosa. På kjøkkenet var det en liten kurv for brød, en mellomstor for plastretur og en stor for flasker til panting. Ikke nok med det, ved siden av spisebordet stod det jaggu en romslig kurv for laptop og kabler også. På badet ble jeg bevisst ikke mindre enn to skittentøykurver, samt en mindre kurv for doruller og en romslig kurv for rene håndklær.
Min første tanke der jeg stod, var at alle disse kurvene er litt lite «herre-aktig», men smittet som jeg var blitt, av kurvbasillen, kjente jeg at jeg likte atmosfæren de skapte. Lukten av tørket siv og palmefiber, det naturlige men samtidig ryddige inntrykket ga rommene en letthet samtidig som kurvene ikke bare var dekor, de var praktiske innretninger som bar på en historie jeg gjerne ville være en del av. En historie om mange hundre år gamle håndverkstradisjoner, en historie om rettferdig handel og håp, en historie om naturlige materialer og gjenbruk. Så der stod jeg mitt i huset og gradvis gikk det opp for meg at jeg likte alle disse kurvene, jeg må tilstå at jeg faktisk tenkte at jeg måtte ha noen flere kurver til pledd og gjestesengetøy.
En helt annen glede av å få en livspartner er at det begynner å skje saker i skapene også, og akkurat nå stirret jeg inn i garderoben og undret meg over hvor alle jeansene mine hadde tatt veien. Jeg strente mot badet igjen og sjekket skittentøyskurv nummer en, ingen jeans, heller ikke skittentøyskurv nummer to inneholdt noen av mine jeans. Hva hadde skjedd? Buksa var borte! Etter nær en times leting høyt og lavt, fant jeg endelig buksene i den rosa kurven i stua. I hodet formulerte jeg min protest til «Savannen Karen», jeg mener, et sted må grensen gå, buksene hører hjemme i garderobeskapet. Jeg lente meg over kurven og tok opp den øverste jeansen, det var da jeg kjente det, lukten av tørket siv og savanne. Det luktet rent, friskt og naturlig. Sånn hadde aldri mine jeans luktet før. Jeg forkastet protesten jeg hadde formulert i mitt indre og bestemte meg for at også de tykke genserne må få en kurv å bo i.
